Spøkelsesbyen ved grensen
Hvis du tror den norske svenskehandelen er alvorlig, skulle du besøke Frankfurt an der Oder i det østlige Tyskland. Hele byen skinner av oppussete hus, men i gatene finner du nesten ingen mennesker. Alle er i Polen for å handle billig bensin, sigaretter og sprit. – Vi vil bare vekk, sier to ungdommer.
Foto: Erlend Haukeland
Frankfurt an der Oder er grenseby mellom Tyskland og Polen. I middelalderen var den tyske staden hansaby og sentrum for den viktige handelen mellom Øst-og Vesteuropa. På elven Oder kom fraktbåtene med sild og andre varer til byen, her ble de losset og sendt videre i alle himmelsretninger. Men det er lenge siden.
Ved torget ligger byens landemerker. Rådhuset med den nydelige tårnfasaden og den gotiske Mariakirken fra 1253 som begge er praktfullt restaurert i de senere år, symboliserer tidligere rikdom. En rød boble, 1983-modell, står tett inntil torget der det er langt flere torghandlere enn kunder. Steffen (21) og Diana (16) nyter høstsola med en is i handa. Steffen er født i Frankfurt a.d. Oder, nå er han sivilarbeider. For framtiden har han planene klar:
- Jeg vil bare vekk! Her er det ingenting å hente.
Han snakker om Hamburg, Berlin eller München og peker oppgitt mot grønnsakshandleren bak.
- Rike polakker kjøper her, fattige tyskere reiser over broen.
Broen krysser grenseelven Oder, på andre siden ligger den polske småbyen Slubice. Fram til 1945 var det en bydel i Frankfurt, i dag er den mål for kjøpelystne tyskere. Bilkøen strekker seg ned fra broen og langt inn i bykjernen, i sneglefart kjører de tyskregistrerte bilene over til andre siden.
Stor grensetrafikk
- Flere hundre biler hver dag, mer enn 1000 fotgjengere daglig, sier grensevakten som kontrollerer passene våre. Etter EU-utvidelsen 1. mai har grensehandelen økt ytterligere, nå er også varekontrollen falt bort. På andre siden av elven skal folk fylle bensin, kjøpe billige sigaretter og tobakk, enda billigere grønnsaker, legemidler og frisørtjenester, kanskje nye klær.
Midt i Frankfurt er det folketomt. Restaurantene og de tyske kneipene sliter med å holde på kundene. Ingen i handelsstanden vil innrømme at situasjonen er dramatisk, men tallene taler sitt klare språk.
Da muren falt i november 1989 og Tyskland ble gjenforent et knapt år etter, hadde Frankfurt snaue 90.000 innbyggere. 15 år senere har nesten en tredjedel flyttet. Rundt bykjernen står de folketomme boligblokkene som monumenter over sosialismens fall. De neste årene skal 7500 leiligheter rives. Arbeidsledigheten ligger på rundt 20 prosent. Fagarbeiderne har for lengst funnet seg arbeid andre steder eller jobber for dårlig lønn. De unge flytter til storbyene i vest for å finne seg arbeid der. Bare trygdemottakerne ser fordeler med å bo i Frankfurt. De hever pengene i Tyskland og handler i Polen. Slik rekker budsjettet litt lenger.
Trenger arbeidsplasser
For bare ett år siden trodde alle at lykken skulle snu. Lenge hadde byens ansvarlige jobbet med å lokke investorer til byen. En ny fabrikk for elektroniske brikker skulle gi 1400 sårt tiltrengte arbeidsplasser, enda flere skulle levere tjenester til fabrikken. Men lånegarantien fra den tyske staten på 5,2 mrd. kroner kom aldri. I dag står fabrikkskjelettet som et symbol på manglende satsing og håpløshet i Øst. Byens største private arbeidsgiver er ølbryggeriet med snaue 150 ansatte. Universitetet, sykehuset og kommunen er de største arbeidsgiverne, men også de merker de dårlige tidene. Da kommunen skulle si opp 100 av sine 1000 ansatte, gikk alle offentlige ansatte ned 10 % i lønn for å spare sine kolleger. Barnehagene er allerede privatiserte, men tallet på trygdemottakere stiger stadig, og belastningen for byen øker enormt. Selv om arbeidsledige får pengene sine fra staten, går mer enn 30 % av kommunens utgifter til sosiale tiltak.
Ordføreren i Frankfurt a.d. Oder har blitt en nasjonal kjendis. Som en Don Quijote kjemper Martin Paetzelt mot depresjonen som truer byen.
- Han er nødt til det, sier Heinz-Dieter Walther, byens talsmann, og viser til små glimt av håp. Utenfor bykjernen ligger store industriområder, motorveien fører rett inn i Polen. Frankfurt er det perfekte stedet for handelen mellom Vest- og Øst-Europa.
- Investorene må oppdage at beliggenheten vår har store fordeler. Den trygge rettslige rammen i vest, en god infrastruktur, men et østeuropeisk pris- og lønnsnivå. Det går godt an å bo i Frankfurt a.d.Oder, sier Walther med lite overbevisende stemme.
Flukt av arbeidskraft
Det største problemet for Frankfurt er overgangsordningene for de nye EU-landene. Byens politikere frykter at all arbeidskraft vil ha flyttet når EUs fri flyt-regler endelig gjelder fra 2011. I dag er det bare barn og studenter som kommer over broen til Frankfurt. Mer enn 1500 polakker studerer i Frankfurt, vel 100 polske elever går på tyske skoler. Det gir dem språklige fordeler senere i livet, og skolene i vest er i bedre stand. Hver morgen følger et titalls mødre sine barn til en eller annen barnhage i Frankfurt, hver ettermiddag blir de hentet tilbake til Slubice. I byen på andre siden av elven er det verken nok barnehageplasser eller god skoleutdanning, dessuten mangler rundt 450 familier leilighet. Ordfører Paetzelt vil gjerne at de flytter til Frankfurt, men de færreste kan oppfylle Tysklands bestemmelser om en minstelønn på 1800 € (15.000 kroner) per måned og familie.
2400 kroner måneden
Utenfor en liten butikk på andre side av broen står Erika Sokolowska og selger sigaretter. En kartong med 10 pakker amerikanske koster rundt 100 kroner, omsetningen ligger på 5000 kroner dagen.
- I 21 år jobbet jeg på elektronikkverket i Frankfurt a.d. Oder. Hver dag gikk jeg over broen sammen med mange andre polakker. Du vet, østtyskere var det sosialistiske broderfolket i vest.
Hun tjener 1200 Zloty, 2400 kroner i måneden. Det er nok til å betale for livets opphold, men ikke mer. Som alle andre selgere ved broen over Oder-elven merker hun EU-utvidelsen på kroppen.
- Maten blir dyrere med hver dag, lønningene holder seg stabilt lavt.
Og det er mange som ikke liker ordfører Paetzelt visjoner. Rett over gata til Erikas sigarettbutikk står et titalls drosjer og venter på vesttyske kunder. Det koster 5 € å bli kjørt til det største handlesenteret i Slubice. Et par hundre drosjeeiere har til nå greid å stoppe Paetzelts planer om en trikk eller busslinje over broen og gjennom den polske nabobyen. Også de har familier, også de er en maktfaktor i den polske grensekommunen. De liker å ha hyggelige naboer i vest, liker å ha muligheten til å ta en dagstur til Tyskland. Verre er det med EU-utvidelsen eller en ordfører som drømmer om å gjøre Frankfurt og Slubice til et kraftsenter i Midt-Europa. Menneskene på begge sider av elven ser på hverandre med skepsis. Samtidig som vet de at samarbeid er det eneste som fører fram i framtidens Europa.
Utskriftsvennlig versjon