Tyskland – et lykkelig land i stormens øye
I løpet av de siste 20 årene har både Tyskland selv og bildet av Tyskland forandret seg radikalt. Den historiske skylda synes å være langt viktigere for tyskerne selv enn for landets naboer, der respekten for lengst har fortrengt angsten. Samtidig er landets økonomiske styrke og politiske prinsipper er av stor betydning for hele EU-prosjektet.
Den Europeiske Union gjennomlever den verste krisen i sin 20 år lange historie. Den aktuelle krisen Hellas og situasjonen i Italia og Spania gjør det vanskelig å finne lyspunkter i det felles europeiske prosjektet. I alle debatter rundt EUs situasjon og framtid blir Tysklands fremtredende rolle nevnt – som det landet som har klart seg best gjennom finanskrisen og det landet som etter alle solemerker må ta den tyngste byrden med å få Unionen på rett kjøl igjen. Ikke alltid blir landet omtalt i positive ordelag, men med stor respekt og med et håp eller en oppfordring om at Tyskland tar ansvar – noe som i det siste har vært ensbetydende med å åpne pengesekken enda mer. Samtidig hat BBC for fjerde gang på rad kåret tyskerne til det mest populære folk i verden. I en fransk undersøkelse kalte 79 prosent av de spurte Tyskland som ”et optimistisk land”, 80 prosent som ”verdensåpent og sympatisk”, 82 prosent som ”innovativt”. 66 år etter 2. verdenskrig og vel 20 år etter sammenslåingen av de to tyske statene har den største staten og bidragsyteren i EU opparbeidet seg et renommé som går langt utover en solid økonomi og politisk stabilitet. Fra å være menneskehetens fiende har Tyskland blitt til et land uten fiender. Tyskland er godt likt, og Tyskland er et lykkelig land. Tyskerne selv har skjønt det, men det er typisk tysk å være kritisk til sin egen lykke. For i bakgrunnen spøker alltid den dypt sittende tyske angsten for at nabolandene synes det kan bli for mye.
Det er vanskelig å se konturene av en egen tysk utenrikspolitikk. Tysklands rolle og politikk er knyttet opp til EUs skjebne og den europeiske utenrikspolitikken, den tyske politikkens fremste kjennetegn er ”Einbindung”. Det har selvsagt med den historiske skylda å gjøre – 2. verdenskrig, Holocaust og Auschwitz – men også med angsten for at noen kunne tro Am deutschen Wesen wird die Welt genesen (som den tyske dikteren Emanuel Geibel formulerte det i 1861). Den europeiske orienteringen i Tyskland har sterk støtte i nesten alle partier og blant tyskerne flest – og i næringslivet som lever av gode og enkle handelsrelasjoner til et marked med rundt 510 millioner forbrukere.
Sammen med Frankrike dominerer Tyskland den europeiske politikken og økonomien, men stemmene som mener at Tyskland bør sette bremsene på, øker i styrke, og alltid er der noen som trekker linjer tilbake til Nazi-Tyskland. Daily Mail skrev for ikke lenge siden: ”Der Hitler sviktet ved Europas erobring med militære midler, har de moderne tyskerne suksess med handel og finansdisiplin.” Hvordan man enn gjør det, så er det galt, lyder et tysk ordtak, og for tyske politikere og næringslivsledere gjelder det hele tiden å balansere riktig. Tyskland skal lede, men ikke blande seg for mye, Tyskland skal være konsekvent, men ikke utøve press på andre land. Die Zeit spør: Hvordan leder man uten å dominere, hvordan kan man være den sterkeste, men ikke hegemon?
Modell Merkel
Da Tyskland i 2006 arrangerte fotball-VM, ble hele verden overrasket. Det tyske laget spilte ikke kalkulert, kjølig og svært resultatorientert, men viste engasjert og variert, ja morsom angrepsfotball. Supporterne feiret på stadionene eller under de utallige public viewing-arrangementene, og tribune- og gatevold var fraværende. I den grad politifolk var synlige, lot de seg pynte med morsomme elghoder og andre supportereffekter. Tyskland framsto som et land som ville feire sammen med alle som hadde kommet for å feire – på og utenfor banen. I dag har de fleste skjønt at landet ledes av en kvinne fra Østtyskland, at utenriksministeren er homse og at finansministeren sitter i rullestol. En tysk teenager vinner Melody Grand Prix med en skikkelig feelgood-låt, og en 60 år gammel roman om motstanden mot Hitler-regimet (Hans Fallada: Jeder stirbt für sich allein) blir plutselig en bestselger i USA, England og Israel. Angela Merkel, tysk forbundskansler og ifølge US-magasinet Forbes verdens mektigste kvinne, er riktignok kristendemokrat og per definisjon konservativ, men en svært pragmatisk politiker som står i spissen for store omveltninger i arbeidslivet og i klimapolitikken.
Juan Gómez, Tyskland-korrespondent for den spanske avisen El País, har blitt til en viktig kilde for spanske politikere. I november skal spanjolene velge en ny regjering, og ifølge Gómez gjør toppkandidatene i alle partier ingenting annet enn å presentere tyske oppskrifter som kan redde landet. – Alt som en tysk politiker sier, tolkes som om det var en setning fra bibelen, sier Gómez og snakker om Angela Merkel som ’Europas herskerinne’. – Merkel er pisken som man bruker i Tysklands naboland for å drive sin regjering foran seg. Og i Spania fungerer det. Offentlige utgifter blir kuttet, oppsigelsesvernet blir myket opp, og man diskuterer en grunnlovsendring slik at det kan installeres et gjeldstak i Spania tilsvarende det som finnes i Tyskland.
Agenda 2010 – et historisk grep
Faktum er at det har skjedd store ting siden The Economist i 2002 betegnet Tyskland som ”Europas syke mann”. Fra 2002 til 2005 da sosialdemokratene og De Grønne fremdeles dannet regjering under ledelse av sosialdemokraten Gerhard Schröder, ble reformprogrammet ”Agenda 2010” gjennomført. Trygdesystemet ble komplett lagt om (og billigere!), og på arbeidsmarkedet ble det innført mer fleksible bestemmelser for arbeidstid, lønn og oppsigelsesvern. Franskmennene la ikke noe imellom og snakket om lønnsdumping i Tyskland, mens tyske arbeidstakere gikk sammen med fagforeningene med på at lønnen ble fryst eller redusert. Mange lønnstakere aksepterte kortere arbeidstid og lavere lønn for å sikre arbeidsplassene til kolleger. Tyskerne fant seg i at regjeringen ville spare penger. De streiket ikke, sparte selv – og fortsatte å produsere industriprodukter mens man i andre land bygget hus på lånte penger og feiret hver bølge på finansmarkedet. Tysklands små og mellomstore bedrifter (i Financial Times for mange år siden kalt the famous Mittelstand, i Frankrike ”le mittelstand”) er selve ryggraden i tysk økonomi og like sterke som de alltid har vært. Uansett hvor det er økonomisk vekst i verden, er tyske maskiner med på å produsere. Made in Germany er fremdeles et ubestridt varemerke i den globaliserte økonomien. Bundesverband der deutschen Industrie, det tyske motstykke til Næringslivets Hovedorganisasjon, regner med at den tyske eksporten i 2011 for første gang i historien vil passere en billion Euro.
Reformen Agenda 2010 kunne fungere fordi tyskerne ikke bare er flittige og pliktoppfyllende, men i høyeste grad innovative. Det såkalte duale utdanningssystemet, der læretid og skolegang er tett knyttet opp til hverandre, er i dag en modell for mange andre land. Delegasjoner fra hele verden kommer til Tyskland for å lære av tyskerne. Brasil, en av de nye økonomiske stormaktene i verden, sender de neste tre årene 10 000 stipendiater til Tyskland. Den sosiale tryggheten er langt bedre enn i de fleste andre europeiske land, og flere nøkkeltall peker oppover. Det viktigste er imidlertid at Tyskland er en velfungerende kunnskapsnasjon. Som New York Times skrev: – Det var de Forente stater og Vest-Europa som engang reddet Tyskland. Nå er tiden inne for at Tyskland revansjerer seg – ikke bare med penger, men med idéer.
The promised land
Den som vil vite hvordan framtidens ’grønne økonomi’ ser ut, bør dra på studietur til Tyskland. Da atomanlegget i Fukushima ble rammet av en tsunami og store mengder radioaktivitet slapp ut og gjorde regionen rundt ubeboelig, økte protestene mot kjernekraft – ikke i Japan, men flere tusen kilometer unna i Tyskland! Under forbundskansler Angela Merkel som til da ble ansett som fremste talskvinne for energikonsernenes satsing på atomenergi, vedtok det tyske parlamentet i juni å stenge alle kjernekraftverk på tysk jord innen 2022. Selv om Tyskland ikke er bortskjemt med mye sol, produseres hvert år 12 000 gigawattimer solarenergi – mer enn i noe annet land på jorden. Tyskland er per i dag verdens tredje største produsent av vindkraft (27 214 megawatt) – bak Kina og USA som har langt større areal (ca 25 ganger!). En annen konsekvens av Fukushima var at miljøpartiet De grønne for første gang i sin historie ble så stort at det kunne danne regjering og få statsminister i en tysk delstat. I Baden-Württemberg, hjertet i den tyske bil- og maskinindustrien og den delstaten med lavest arbeidsledighet i Tyskland, leder den grønne politikeren Winfried Kretschmann en koalisjonsregjering med sosialdemokratene. Næringslivet i delstaten stoler på den verdikonservative Kretschmann som selvsagt er mot kjernekraft og for drastiske tiltakt mot CO2-utslippene. Men tysk industri og tyske politikere er i dag enige om at det ligger store muligheter i klimakrisen og problemene knyttet til fossile energikilder og atomenergi.
At tysk næringsliv står på solide føtter og bruker store ressurser på forskning og utvikling, er et bevis på en fremtidsrettet tankegang i økonomien. Mens arbeidsledigheten blant personer under 25 år i hele EU ligger på rundt 20 % (Spania 46,2 %, Italia 27,6 %, ), er andelen i Tyskland 9,5 % (juli 2011). Den demografiske utviklingen med større andel eldre og lave fødselstall, er i dag mindre dramatisk enn for fem år siden. Tyskland har blitt til et attraktivt innvandringsland for høyt utdannede. Ifølge det tyske statistiske sentralbyrå (Statistisches Bundesamt) har tilstrømningen av arbeidskraft i løpet av de siste fem årene økt betraktelig, i fjor igjen med hele 13 prosent i forhold til året før. De fleste kommer fra andre EU-land og er høyt utdannete leger, ingeniører og forskere. Samtidig har fødselstallene begynt å stige igjen, og særlig kvinner fra middelhavslandene anser det tyske samfunn som relativt likestilt og et land preget av stor frihet og sikkerhet.
German zuversicht istedenfor German angst
Hvordan tyskere lever sammen og forholder seg til sine ”nye landsmenn”, er i høyeste grad med på å prege det nye Tyskland-bildet. Forbundspresident Christian Wulff, katolikk og skilt, sa for kort tid siden at islam er en del av Tyskland. I landet han representerer, kan en tidligere toppolitiker og styremedlem i sentralbanken skrive en bestselger med tittelen Deutschland schafft sich ab der han uttaler seg svært kritisk til innvandringen fra muslimske land. Samtidig har ingen høyrepopulistiske partier til nå klart å prege den offentlige debatten. Det lever mellom 3,3 og 4,3 millioner muslimer i Tyskland (mellom 4,1 og 5,1 prosent av totalbefolkingen). Like så viktig synes imidlertid at det bor omtrent like mange katolikker som protestanter i landet (30 mill.). Mange innvandrere fremhever den sosiale balansen og pluralismen. Den offentlige debatten der en svært god og mangfoldig presse spiller en stor rolle, er med på å formidle bildet av et land som er moderne og konservativ på samme tid. Daniel Cohn-Bendit, en av lederne i det franske grønne parti, medlem i Europaparlamentet og en av frontfigurene i den fransk-tyske 68er-bevegelsen, har et svar på dette åpenbare misforholdet. – Ikke noe annet folk var til de grader tvunget til å se på sin egen fortid som tyskerne. Det begynte med de sosiale og politiske bevegelsene på 60-tallet. Derfor er Tyskland i dag et modent land, mer sivilisert enn andre, mindre autoritært, mindre formyndersk, med en godt utviklet sosial samvittighet og en god debattkultur.
I 1933 flyktet foreldrene til Cohn-Bendit fra det nasjonalsosialistiske Tyskland og til Frankrike. Som jøde har Daniel Cohn-Bendit alltid sett med et ekstra våkent øye til Tyskland. I dag er han stolt av sine foreldrenes hjemland. Avantgarde, oppfinnerånd og framtidslyst er ingredienser i det nye tyske Lebensgefühl. Den tyske hovedstaden er en dag en kulturell smeltedigel på høyde med New York og London. Byen er ”fattig, men sexy” (byens slogan), der alle livsformer er tillatt. Også den norske kolonien i byen vokser og vokser. Den som oppholder seg kun i noen dager, begynner å merke hva Daniel Cohn-Bendit mener når han sier: – I Tyskland er det lettere å leve livet.
(Teksten er basert på artikkelen ”Das gelobte Land” i papirutgaven til ukeavisen Die Zeit, nr. 40/2011, side 15-19)
Utskriftsvennlig versjon